Hovedtekst – hovedsakelig replikkene til skuespillerne i et skuespill.
Sidetekst – med sidetekst mener vi det som ellers står i det trykte skuespillet, opplysninger om hvem som snakker, og scenetilvisningene,
Undertekst – hva som skjer inni personene, hva de føler og tenker, men ikke sier høyt.
Å dramatisere en tekst
Refererende fortellermåten – presoner skildres gjennom scenisk framstilling, handlinger og replikker.
Hvordan sette opp en film:
- Scener
- Akter
- Simultanscene
- Det sentrale temaet
- Framlegg til replikker og scenetilvisninger
- Dialog, lange tankereferat/monologer
- Gjør viktige ting tydelige
Dramaturgi
I teater-, film – og fjernsynssammenheng bruker vi oftest begrepet dramaturgi om hvordan handlingen blir bundet sammen.
Å undersøke dramaturgien i en tekst vil si å undersøke hvordan spenningen er bygd opp, kontraster, frampek og tilbakeblikk gir en tekst med stram komposisjon.
Det er viktig med funksjon i handlingen som ungår –æh-ene og øh-ene i dagligtalen, og meningslause pauser.
Et host kan eks. tyde på at vedkommende har en sykdom. Her blir planting brukt, plantingen gir en liten opplysning i starten som til slutt viser et svar.
Standarddramaturgi
- Standarddramaturgi er den vanligste og mest dominerende dramaturgien.
- Handlingen består av tre deler, en begynnelse, midtpari og en slutt.
Den første delen kaller vi presentasjonen. Her blir vi kjent med tid og sted for handlingen og med presonene som skal være med i det som skjer. Er begynnelsen på konflikt.
- Den andre delen er midtpartiet, konflikten. Spenningen stiger og vi oppnår det første vendepunkt. Konfliktdelen bruker å være den lengste av de tre delene.
- Den tredje delen kalles for det andre vendepunkt, der handlinga slår om til motsetningen sin. Nedstiger konflikten og vi kommer fram til en løsning.
- Første vendepunkt kommer som oftest etter en halvtime, det andre vendepunkt kommer en halvtime før slutte.
Andre dramaturgiske modeller
- Musikkvideo
- Reklamefilm
- Multiplot
- Tistandsdramaturgi
- Sirkelkomposisjon
Anslaget
- er den aller første sekvensen som blir vist, før, under eller rett etter fortekstene.
Denne opningssekvensen er oftest lett å identifiser, der han er plassert før filmen egentlig begynner med å fortelle (presentasjonsdelen). Anslaget varer ofte ca. ett minutt.
Hovedfunksjonene anslaget har:
Vekke interesse hos tilskueren
Gi noen glimt om grunnstemningen i filmen
Presentere fortellermåten
Antyde budskap, hovedtema, hovedkonflikt
Filmspråket
Utvikling av filmmanus
- Pitch – første trinnet, kort handlingsrefferat
- Synopsis – 2 trinn, ligner en kort novelle
- Filmmanuset – Ligner en litterær dramatekst
- Storyboard
Bildeutsnitt
- Det skaperen vil vise oss
- Ultranært bildeutsnitt – tett innpå motivet
- Totalbilde
- Nærbilde – skaper identifikasjon
- Chaplin ”totalbilde i komedien, nærbilde i tragedien”.
Kameravinkel
- Undervinklet kamera, unaturlig lavt, ser opp til personene.
- Overvinklet kamera, unaturlig høyt. Ser ned til personene.
- Kameravinkel = et moralsk spørsmål
Klipping
- Forkorte tiden
- Binder filmen sammen, bindemiddel/bruer mellom klipp.
- Fantasi
- Klipperytme – den gjennomsnittlige lengden på klippene.
- Lange/korte klipp, harmoni, glad/stresset
Musikk
- Musikk er sterkere enn bildet.
- Bilde og musikk jobber tett sammen.
- Blir musikk benyttet mot bildet vinner musikken, virkningen blir ofte ironi.
- Musikk har en annonserende funksjon (frampek).
